I dag har jeg hatt elevsamtale med en ung dame som lever sitt sosiale liv på nett. Vel hjemme har jeg tenkt over mitt eget nettliv, og som første tiltak mot virtuell angst har jeg deaktivert facebook. Jeg bruker jo faktisk tid på å vente på at noen skal gidde å plinge meg.Etter å ha sittet online en evighet har jeg innsett at det er ikke er så mange som syns jeg er så sosialt spennende at det gjør noe. (Unntaket heter el Habibi og kommer fra Marokko, han er vistnok også interessert i Foucau men snakker ikke så mye om akkurat det, sic) Jeg har liksom ikke klart å få mer enn 100 venner, og det er faktisk de ferreste av dem som ville finne på å dukke opp hjemme hos meg en sur høstkveld. Sånt kan man jo få sosialangst og mer til av, det er ikke sunt å tenke for mye. JEG VET DET, men det jo det jeg lever av da. FB har jeg midlertidig definert som sosialt litt for k
jipt, og derfor skal jeg bli flinkere til å blogge. Det er jo det jeg egentlig vil, og ikke bare sitte her som sosialt speil for de med flere facebook venner...
jipt, og derfor skal jeg bli flinkere til å blogge. Det er jo det jeg egentlig vil, og ikke bare sitte her som sosialt speil for de med flere facebook venner...Så håper jeg det er bedre å få angst av at ingen gidder å lese alt det dumme jeg skriver, enn å få angst av at ingen syns jeg er et spennende nettverksmenneske. FB er forøvrig en merkelig sosial greie, og funker best i krig og andre stalinistiske situasjoner. Det er vel da jeg funker på mitt beste også. Lover sjølvsagt å melde meg inn i igjen i en kritisk situasjon - f eks hvis Halden kommune bestemmer seg for å stenge folkebiblioteket eller innføre parkeringsbøter for sykler i bykjernen.
Ellers er det interessant at Jonatan syns jeg er sinnsyk og jeg har alt begynt å få litt sosialt savn..














